For noen år tilbake besøkte jeg Jesu Kristi Kirkes tempel i Stockholm. Det var en vakker vårdag. Jeg befant meg i et av forrommene, mens jeg tenkte over hvilken fredfylt stemning som var tilstede. Solen sendte tynne lysstråler gjennom de spesielle vindusglassene, mens menneskene i rommet beveget seg med ærbødighet og ro.

Ved en tilsynelatende tilfeldighet begynte jeg å prate med tre andre besøkende jeg aldri før hadde møtt: En russer, en amerikaner og en danske. Vi var der alle for å utføre tempelarbeid for våre slektninger, og for å finne fred fra verdens støy og jag. Vi snakket om hvor interessant det var, at vi til tross for ulik bakgrunn og kultur, kunne forenes i Herrens hus.

En maur på tempelets teppe

Mens vi pratet med dempede stemmer, la jeg plutselig merke til en liten, sort maur som krøp bortover det lyse teppet vi stod på. Mauren virket umiddelbart som et uønsket og fremmed element i denne bygningen, og jeg gjorde de andre oppmerksomme på at den krøp ved våre føtter. Vi ble alle stående og se på den i noen sekunder. Mens vi stod der og så på mauren, ble jeg plutselig fylt av en dyp respekt for Guds skaperverk, helt ned til dets minste bestanddeler. Jeg følte Guds kjærlighet for alle hans skapelser, også dem som vi mennesker akter for ubetydelige og nesten verdiløse. Med denne følelsen i meg, sa jeg til de andre at vi måtte hjelpe mauren ut, før noen tråkket på den. Jeg sa at den var et Guds skaperverk og at den fortjente vår hjelp. De andre var enige, og en av dem la til at vi i alle fall ikke burde drepe noe i Herrens tempel, selv ikke en slik liten maur.

Jeg lot mauren krype opp på en av mine fingre, og lukket den tett inn i hånden før jeg gikk mot utgangsdøren. Etter bare noen meter stoppet jeg og åpnet hånden for å se til at mauren ikke satt i klem mellom fingrene mine. Til min forundring var den blitt borte. Jeg tenkte først at den måtte ha falt ut av hånden, men til tross for at hele rommet var dekket av lyse og flate tepper uten en flekk, kunne jeg ikke se den sorte mauren noen steder. Det var som om den var fullstendig forsvunnet.

Undervist av Gud

Jeg ble nå fylt av en fredens følelse. Den sa meg at vi i dag hadde bestått en test i Herrens tempel. Gud hadde lært oss om respekt for en av Hans små skapninger ved å inspirere oss til kjærlighet og omtanke, i stedet for at vi misbrukte vårt herredømme over annet liv bare fordi vi hadde makt til det.

Gjennom denne opplevelsen har det slått meg mange ganger, at dersom vi viser godhjertet omtanke for både dyr og mennesker som noen kan oppleve som uønskede, vil dette være et bevis på at Guds kjærlighet lever i oss. I motsatt fall vil det være et bevis på at Guds kjærlighet ikke har tilstrekkelig plass i våre hjerter. Jeg glemmer ikke den følelsen jeg fikk da Guds omsorg for en kort stund fylte meg denne vårdagen i Hans tempel.

Ved å gi meg omtanke for en liten maur, ble jeg undervist av Herren om at de Siste Dagers Hellige skulle vise godhet mot alt liv, selv om vi også i vår menneskelighet kan forledes til likegyldighet eller selvgodhet overfor både dyr og mennesker. Gud elsker alt liv han har skapt. I stor grad har Han gitt oss mennesker både makt og ansvar til å påvirke skaperverket og enkeltmennesker mens vi lever på jorden.

Stockholm tempelHerren besitter all makt over både liv og død, men utøver sitt herredømme med kjærlighet og omtanke. I livet på jorden tester Han oss ved å se om vi utøver den makt vi har over andre med inkluderende kjærlighet, eller om vi misbruker vår makt i form av egoisme, selvhevdelse og arroganse. Behandler vi andre mennesker som har det vanskelig med omtanke og en ustrakt hånd, eller "tråkker vi på mauren", bare fordi vi har makt til å gjøre det?

Tempelmauren - et symbol

En liten maur ble sendt foran meg i tempelet. Jeg kaller den for "tempelmauren". Den står for meg som et symbol på alt liv som trenger vår omsorg og hjelp, enten det gjelder mennesker eller dyr.

Den godhet som Jesus Kristus tilbød hele menneskeheten da han led og døde for oss, er selve forbildet på uselvisk omtanke for dem som trenger din hjelp. Gud taler til oss mennesker gjennom mange ting og på mange måter. Jeg føler takknemlighet for at Han åpnet mine åndelige sanser, slik at jeg et lite øyeblikk kunne føle Hans respekt og omtanke for alle skapninger.