Fra ca. 1840-tallet til 1890 ble polygami praktisert i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hvordan oppstod denne praksisen, og hvorfor?
Flerkoneri eller mangegifte ble praktisert av anslagsvis 10–15 prosent av mannlige mormonere fra 1840-tallet til 1890. To tredjedeler av disse hadde to koner. I 1857 var trolig rundt halvparten av befolkningen (menn, kvinner og barn) i Utah på en eller annen måte direkte eller indirekte relatert til en polygam familie. Antallet sank utover 1800-tallet, først til 25–30 prosent i 1870, og deretter gradvis lavere de neste 20 årene frem til praksisen ble forbudt. Dersom medlemmer av kirkesamfunnet i vår tid hadde forsøkt seg på en slik praksis, ville de umiddelbart mistet sitt medlemsskap.
Et ordtak sier "om hundre år er alt glemt". Grensen for dette ordtaket er forlengst nådd, etter at praktisering av flerkoneri ble forbudt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1890. Til tross for de generasjonene som har gått bort siden den gang, forbinder stadig mange mennesker kirken med flerkoneri. En del av skylden må man kunne legge på ukritiske TV-programmer som fremstiller små grupperinger, sekter eller enkeltfamilier i Utah eller nabostatenes fjellheimer som "mormonere". Disse menneskene har ingen kontakt eller fellesskap med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Det er som nevnt anslått at mellom 10 og 15 prosent av mennene ble gitt tillatelse til å ha mer enn èn kone, men dette var under forutsetning av at strenge krav om f.eks. trygg økonomi og høy personlig integritet ble oppfylt. Utover 1800-tallet ble flerkoneriet et upopulært standpunkt for kirken. Styresmaktene i USA var i mot praksisen, og den ble vedtatt som ulovlig.
Både Bibelen og Mormons bok sier at ekteskap skal være mellom én mann og én kvinne, bortsett fra i perioder der han har erklært noe annet. Praksisen ble vedtatt etter en åpenbaring fra Herren, som kirkens medlemmer så aksepterte. En mulig grunn til at flerkoneriet oppstod, var et stort overskudd på kvinner blant kirkens medlemmer. Da problemene og motstanden tårnet seg opp mot kirkens medlemmer på midten av 1800-tallet, og de ble overfalt og jaget fra sted til sted, var flere av de enslige kvinnene ikke i stand til å klare seg som enslige, uten noen form for nettverk. Mange av mennene var knapt i stand til å ta seg av seg selv økonomisk. For mange kvinner var det trolig bedre å bli gift inn i en polygam familie/ slekt enn å være alene og ugift. En "storfamilie" var kanskje den beste praktiske løsningen for disse kvinnene. Noen av de første polygame ekteskap blant noen av kirkens ledere ble inngått kun for evigheten, der man var beseglet til hverandre uten å leve fullt ut som ektefeller.
Noen mener også at åpenbaringen ble gitt for å prøve kirkens medlemmers lydighet. Ville de adlyde selv når de fikk verdens avsky og sinne mot seg? Ville de falle fra når motstanden ble stor nok? Flerkoneriet var uten tvil en stor prøve for mange medlemmer, både menn og kvinner.
Enda en forklaring kan være at flerkoneriet var Herrens måte å sørge for kirkens vekst etter gjenopprettelsen, altså for å bringe frem de menneskers ånder som i foruttilværelsen var bestemt til å danne kirkens fundament mens området rundt Salt Lake i Utah ble gjort om fra en ødemark til et stort samfunn i Guds navn. Mangegifte resulterte definitivt i at et stort antall barn ble født inn i trofaste og dedikerte siste-dagers-helliges hjem. Mange etterkommerne av disse er i dag store og sterke familier i kirken.
Uansett forklaring er det neppe mulig for oss i dag å fullt ut forstå praksisen uten selv å ha vært tilstede. At det historisk, teologisk og psykologisk sett uansett er et svært interessant tema, er det derimot ingen tvil om.
Prinsippet om flerkoneri i seg selv er ikke fremmed for dem som kjenner Bibelen. Store bibelske profeter som f.eks. Abraham hadde flere koner. Hans første kone Sara sa seg enig i at Hagar ble hans andre hustru. Abrahams sønn, Isak, hadde også flere koner. Deretter hadde Isaks sønn, Jakob (stamfar til de tolv stammer), fire navngitte koner. Moses hadde også to koner. Alle disse praktiserte flerkoneri med Guds velsignelse. I Herrens øyne er flerkoneri som inngås uten hans samtykke eller i feil hensikt en "avskylighet". Det er kun under helt spesielle forhold at en slik praksis har blitt anerkjent av Herren opp gjennom tidene. Dette blir bekreftet av profeten Jakob i Mormons bok (Jakobs bok 2:27-30):
"Hør meg og lytt til Herrens ord... ingen mann blant eder skal ha mer enn èn hustru, og han skal ikke ha noen medhustruer. For jeg, Herren, har behag i kvinners kyskhet, og horeri er en avskylighet for meg, så sier Hærskarenes Herre. Derfor skal dette folk holde mine bud, sier Hærskarenes Herre, ellers blir landet forbannet for deres skyld. For hvis jeg vil oppreise meg avkom, sier Hærskarenes Herre, vil jeg befale mitt folk, ellers skal de lytte til disse ting."
Mot slutten av 1800-tallet satt styresmaktene i USA kirken og dens ledere under sterkt press på grunn av praksisen med flerkoneri. Staten Utah ville ikke blitt anerkjent som selvstendig så lenge kirken ga sin velsignelse til at noen av dens medlemmer praktiserte flerkoneri. Først flere år etter dette (og etter enda flere år med forfølgelse og vanskelige tider) mottok kirkens daværende leder, Wilford Woodruff, en åpenbaring om at prøvelsens tid var over, og at flerkoneriet måtte opphøre. Guds verks fremgang ble hindret av dette prinsippet. Det ble etter denne åpenbaringen fra 1890 vedtatt en lov i kirken om at dem som i fremtiden praktiserte flerkoneri ville miste sitt medlemsskap, noe som har vært praktisert siden.
Som medlem av kirken i vår tid har jeg personlig vanskelig for å forstå fullt ut hvordan disse mennene var villige til å ta på seg et slikt ansvar. Jeg forstår heller ikke fullt ut hvordan og hvorfor kvinnene selv ønsket det, men antar at forholdene de levde under (ofte meget stor fattigdom og sult, og med mye forfølgelse på grunn av sin tro) var en årsak. Kanskje det var deres eneste vei til trygget.
Åpenbaringen som ble gitt til kirkens leder om at kirken ble pålagt å praktisere flerkoneri i en periode spilte selvsagt også sterkt inn. Mange, også i kirkens øverste ledelse, kviet seg kraftig for å gå inn i praksisen. Flere av dem valgte likevel å være lydige, i større eller mindre grad. Jeg synes det er bemerkelsesverdig at mennene klarte å forsørge både kvinnene og barna med så stor ansvarsfølelse, ja, på en måte som kvinnene selv oppfattet som tilfredsstillende. Det finnes dagbøker etter flere kvinner som levde i polygamiske forhold, der de uttaler seg positivt om familieforholdet sitt, inkludert det familieforholdet de hadde til de andre kvinnene. Vanskelig å forstå for oss i den situasjonen vi er i nå til dags, ja, men den virkeligheten disse menneskene levde under var svært forskjellig fra den vanlige nordmanns situasjon i dag.
Kirkens medlemmer i dag synes neppe det er særlig morsomt å få antydninger om at de kanskje har eller ønsker meg flere koner. Noen tar det likevel med et smil, mens andre synes det er sårende og ubehagelig, både menn og kvinner. De skammer seg ikke over kirkens historie, men ser at eneste måte å fullt ut forstå hva som foregikk og hvorfor ville ka krevd at man selv var tilstede. Mange er imponert over det offer og den tro disse gudfryktige menneskene viste. Når det gjelder rykter og stempel, skulle de likevel ønske at ordtaket "Om hundre år er alt glemt" også kunne gjelde for dem.
Webdesign, CMS og innhold copyright © 2001-2024 Kristus.no.