Det første syn


Gud og Jesus viste seg for Joseph Smith, og kalte ham til profet


En vårdag i 1820 fulgte den 14 år gamle Joseph Herrens råd om bønn som han fant i Jakobs brev 1:5 i Bibelen.


Joseph Smiths første syn regnes som starten på gjengivelsen av evangeliet. Det startet en prosess med åpenbaring av sannhet og myndighet fra himmelen som vedvarte frem til hans død i 1844, og som har fortsatt gjennom hans etterfølgere i Jesu Kristi Kirke.

Joseph Smiths første syn, innledningen til den siste evangelieutdelingen.
Pillar of Light, maleri av Brent Borup.

I begynnelsen av det nittende århundre var den vestlige del av New York vesentlig pionerområde, et sted med muligheter for dem som ikke fryktet den enorme oppgave å rydde og bryte opp den udyrkede jorden. Blant disse var Joseph og Lucy Mack Smith og deres åtte barn, som i 1816 kom til Palmyra-distriktet, ikke langt fra Rochester.

Det var en typisk New England-familie av engelsk og skotsk avstamning, og de priste den uavhengighet deres fedre på begge sider hadde kjempet for i den amerikanske uavhengighetskrig i 1776. Og det var religiøse mennesker, som leste Bibelen og holdt familiebønn, selv om de, som så mange andre av deres slag, ikke tilhørte noen kirke.

At det var slik blant folk i pionerområdene i Amerika bekymret de religiøse ledere alvorlig, og det ble startet en kampanje for å "omvende de uomvendte". Den fant sted over et veldig område fra New England-statene til Kentucky. I 1820 nådde den den vestlige delen av New York. Prestene i de forskjellige trossamfunn forente seg i sine anstrengelser, og mange omvendelser fant sted blant de spredte nybyggerene. En uke noterte en Rochester-avis: "Mer enn to hundre sjeler har blitt håpefulle aspiranter til guddommelig nåde i Palmyra, Macedon, Manchester, Lyon og Ontario siden den siste vekkelse startet." Følgende uke var det mulig å rapportere "at i Palmyra og Macedon...har allerede mer enn fire hundre sjeler bekjent at Herren er god".

Joseph Smiths beretning

Takket være denne vekkelse sluttet fire i Smith-familien seg til den presbyterianske kirke - moren og tre barn. Joseph jr., som da var fjorten år gammel, hadde også et sterkt ønske om å slutte seg til et trossamfunn, men han ønsket å gjøre det som var riktig når han skulle ta et så viktig skritt, og han ble svært bedrøvet over at selv om de forskjellige prestene hadde vært forenet i sine anstrengelser da vekkelsen begynte, var de svært uenige seg i mellom da de omvendte begynte å dele seg på de forskjellige menigheter. Jo mer han lyttet til de motstridende argumenter, jo mer forvirret ble han. Han tenkte at alle kunne ikke ha rett, og spørsmålet om hvilken av dem som var anerkjent av Gud som hans kirke, plaget ham sterkt. I en enkel, liketil beretning forteller han hva han foretok seg, og om de bemerkelsesverdige hendelser som fulgte:

"Mens jeg således kjempet under byrden av de store vanskeligheter jeg hadde på grunn av striden mellom de forskjellige religiøse samfunn, leste jeg en dag 5. vers av det første kapitel i Jakobs brev, som lyder: Men dersom noen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet var med meg. Det var som om det stor kraft trengte inn i mitt ganske hjerte. Igjen og igjen overveiet jeg det. For det visste jeg: at om der var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, om jeg ikke fikk mer visdom enn jeg da hadde, ville jeg aldri noensinne få vite det, for de forskjellige samfunns religionslærere tolket ett og samme skriftsted så forskjellig at de tilintetgjorde min tro på at man kunne løse problemet ved å henvende seg til Bibelen.

Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si: be Gud om hjelp. Jeg tok omsider den beslutning at jeg skulle "bede Gud", i det jeg trakk den slutning at eftersom han ga visdom til dem som manglet visdom, og eftersom han ga villig og uten onde ord, kunne også jeg driste meg til å forsøke.

I overenstemmelse med denne min beslutning om å be Gud om hjelp, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en herlig, klar vårmorgen i 1820, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde et sådant forsøk. Selv i all min lengsel og søken hadde jeg aldri gjort noe forsøk på å be høyt...

Efter å ha sett meg omkring og forvisset meg om at jeg var alene, knelte jeg ned og begynte å oppsende mitt hjertes ønske til Gud. Jeg hadde ikke før begynt, før jeg ble grepet av en makt som fullstendig overveldet meg, og den hadde en sådann forbausende innflytelse på meg at den bandt min tunge, så jeg ikke kunne tale. Tykt mørke innhyllet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til øyeblikkelig tilintetgjørelse.

Jeg anvendte imidlertid all min styrke til å anrope Gud om å befri meg fra denne fiendes makt som hadde grepet meg, og i samme øyeblikk som jeg var ved å synke ned i fortvilelse og overgi meg til tilintetgjørelse - ikke til en innbilt tilintetgjørelse, men til et virkelig vesens makt, et vesen fra den usynlige verden, et vesen som hadde en sådann overveldende kraft som jeg aldri før hadde erfart - nettopp i dette skremmende øyeblikk så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.

Faderen og Sønnen viser seg for den unge Joseph Smith

Den var ikke før kommet til syne, før jeg fant ut at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer, hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!

Min hensikt med å søke Herren var å få vite hvilket av de mange trossamfunn som var det rette, således at jeg kunne vite hvem av dem jeg skulle slutte meg til. Så snart jeg igjen hadde fått herredømme over meg selv, således at jeg atter kunne tale, spurte jeg derfor de personer som sto over meg i lyset, hvilket av de mange trossamfunn som var det rette, og hvilket jeg skulle slutte meg til.

Jeg fikk til svar at jeg ikke måtte slutte meg til noen av dem, for de var alle på avveie; og den person som talte til meg, sa at alle deres trosbekjennelser var en vederstyggelighet i hans øyne, at alle deres religionsforkynnere var fordervet, og at: 'De holder seg nær til meg med sine leber, men deres hjerter er fjernt fra meg, og deres lærdommer er menneskebud som har gudfryktighets skinn, men fornekter Guds kraft'."

Reaksjoner

Som man kunne forvente, forårsaket en så usedvanlig beretning betraktelig opphisselse. I god tro fortalte han den til en av predikantene som hadde vært engasjert i vekkelsen. Gutten ble forbløffet da mannen behandlet hans beretning med forakt, og fortalte ham at slike ting kom fra djevelen, at alle syner og åpenbaringer hadde opphørt med apostlene, 'og at det aldri mer ville bli gitt'. Dette var heller ikke enden på denne saken for den unge gutten. Han ble snart pekt ut og latterliggjort, og menn som vanligvis ville skjenket en slik gutt liten oppmerksomhet, gjorde seg umake med å spotte ham. Dette var en kilde til stor sorg for ham. Han fortsetter:

"Det var ikke desto mindre en kjensgjerning at jeg hadde hatt et syn. Jeg har siden tenkt at jeg på mange måter var i samme stilling som Paulus da han forsvarte seg for kong Agrippa, og fortalte om det syn han hadde hatt da han så et lys og hørte en røst. Likevel var der kun få som trodde ham. Noen sa han var uærlig, andre at han var gal, og han ble hånet og spottet. Alt dette tilintetgjorde dog ikke at hans syn var virkelig. Han hadde hatt et syn, det visste han, og ville vite til sitt siste åndedrag, at han hadde sett et lys og hørt en røst tale til seg, og ikke engang den ganske verden kunne få ham til å tenke eller tro anderledes.

Således var det også med meg. Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i dette lys så jeg to personer, og de talte virkelig til meg. Og skjønt jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa at jeg hadde hatt et syn, var det likevel sant. Og mens de forfulgte meg og spottet meg, og med urette talte ondt om meg på alle måter, fordi jeg hadde sagt dette, ble jeg ledet til å si i mitt hjerte: Hvorfor forfølge meg fordi jeg sier sannheten? Jeg har virkelig hatt et syn, og hvem er jeg at jeg kan stå Gud imot? Og hvorfor forsøker verden å få meg til å fornekte hva jeg virkelig har sett? For jeg hadde et syn, det visste jeg, og jeg visste også at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, ei heller våget jeg å gjøre så. Jeg visste i det minste at ved å gjøre så, ville jeg krenke Gud og komme under fordømmelse."

Joseph Smiths sinn var nå blitt beroliget angående det store problem som hadde forvirret ham. Han sluttet seg ikke til noen av de kirker som hadde forsøkt å få ham interessert. Og viktigere var det at han hadde lært at Jakobs løfte var sant: En som manglet visdom, kunne spørre Gud og motta uten å bli bebreidet.


Kilde: Den kostelige perle / Joseph Smith - Historie.

SKRIV UT

Webdesign, CMS og innhold copyright © 2001-2021 Kristus.no.