Rasisme i Norge fra stat og kirke


Rasistiske holdninger blant hvite nordmenn og amerikanere


Kritikere har forsøkt å fremstille mormonkirkens fortid som rasistisk. For å få et historisk perspektiv på temaet, ser vi her nærmere på norske fordommer overfor andre raser og folk i samme tidsrom.


Denne artikkelen er skrevet som et tillegg til essayet "Var mormonkirken rasistisk?", sett med norske øyne. For å få et størst mulig perspektiv på temaet, bør de to leses i sammenheng med hverandre.

Fornorskning av samer med barn på internat-skoler
Bildet er fra internatskolen for flyttsamebarn i Karasjok, der undervisningen foregår på fremmedspråket norsk. Foto: Sverre A. Børretzen / SCANPIX.

Rasisme i Norge på 1800- og 1900-tallet

Vi har lett for å kritisere USA og landets historisk lett synlige raseskille, noe vi fremdeles i dag ser mange konsekvenser av. En stor forskjell fra Norge er at vi aldri hadde slaveri. Dermed måtte vi heller ikke forsøke å løse situasjonen med hundretusenvis av frigitte slaver, og overgangen fra å være den hvite manns eiendom som slaver og påståtte laverestående mennesker til å fungere i samfunnet som likeverdige og respekterte borgere. Her lå det innlysende og enorme utfordringer begge veier.

Undertrykkelse av samer i Norge

I motsetning til USA var Norge på 1800- og 1900-tallet svært preget av å være et ensrettet samfunn både rasemessig, kulturelt og religiøst. Det var minimal toleranse for avvik fra "det norske". Da passet det dårlig at vi hadde en urbefolkning innenfor landets grenser, som til de grader var annerledes fra nordmennene. I dag har vi lett for å glemme at Norge som både folk, stat og kirke over lang tid undertrykte og forsøkte å eliminere samefolkets kultur, tro og tradisjoner. Nordmenn så på samene som mindreverdig, som en laverestående menneskerase som vi både kunne og burde forme i vårt bilde. Løsningen ble at de i størst mulig grad måtte bli som oss og tvinges til å bryte med sin hedenske tro, kultur, språk og primitive levesett. Samene hadde heller ikke samme rettigheter i samfunnet som etniske nordmenn. Historiene om all den urett som ble gjort mot samene av privatpersoner, den norske kirken og de norske myndighetene er mange. Vi får noen innblikk i dette i den norske filmen "Kautokeino-opprøret" fra 2008, som bygger på en historisk hendelse da flere samer i 1852 satte seg til motverge mot fornorskingspolitikken.

På 1800-tallet delte man menneskene inn i ulike raser, der samene ble sett på som underlegne. Det ble bl.a. laget teorier om formen på hodeskaller som man mente viste andre rasers underlegenhet. Samene i Norge ble systematisk utsatt for såkalt fornorskning, både av stat og kirke. Fra 1888 kunne ikke samer kjøpe jord i Norge. Det var et krav at man måtte snakke, lese og skrive norsk, og ha norsk navn.

Samiske barn ble ved tvang plassert i internatskoler der de ikke fikk lov til å snakke samisk. Det var heller ikke tillatt med samisk undervisning. Målet var å tvinge gjennom en utrenskning av samisk kultur og språk. Også på de norske universitetene ble samene fremstilt som enkle mennesker med lav intelligens.

Det norske samfunn hadde en rekke rasistiske kjennetegn som vi finner igjen blant andre land der de hvite hadde makten, inkludert i USA der det var tillatt å holde svarte som slaver. I Norge og Europa var riktignok slaveri forbudt, men norske skip deltok likevel med frakt og handel med afrikanske slaver over Atlanterhavet under grusomme forhold.

Holdninger i grunnloven fra 1814

Den rasistiske og ekskluderende holdningen til andre folkeslag, raser og religioner var så grunnfestet og legalisert i samfunnet at vi i den såkalte jødeparagrafen i grunnloven fra 17. mai 1814 kan lese at jøder ikke hadde adgang til riket. Det samme gjaldt munkeordener og jesuitter. Samer hadde ikke stemmerett, og det samme gjaldt for øvrig kvinner. Alle disse forholdene er noe de fleste av oss ikke har lyst til å tenke på når vi på 17. mai vifter med norske flagg, nettopp for å feire grunnloven. Opphevelsen av jødeparagrafen og utestengelse av andre troende forhindret derimot ikke at mormon-misjonærene som kom til Norge på 1850-tallet ble fengslet. Det var forbudt å være sigøyner i Norge helt frem til 1956. I et fordumsfullt og ensrettet samfunn var det ikke ønskelig med hverken andre raser, kulturer eller noen som utfordret den etablerte religionen.

Tatere som reiser langs veiene i hest og vogn
Tatere (romanifolk) på veiene med hest og vogn. Sammen med sigøynerne ble de utsatt for systematisk og tidligere lovfestet rasisme. Mange fordomsfulle holdninger lever videre blant nordmenn også i vår tid.

Her kunne vi lagt til rasistiske historier om norsk holdning og behandling av både sigøynere og norske tatere, alt motivert av at den norske, ariske rase var overlegen. Blant annet ble det i 1934 innført lov om tvangssterilisering av dem man mente ikke burde føde barn. Det kunne gjelde psykisk utviklingshemmede, men førte blant annet også til at mange av romanifolket, særlig kvinner, ble tvangssterilisert eller ble sterilisert "frivillig" etter press. Begrunnelsen var den samme som ble brukt i nazi-Tyskland på denne tiden, nemlig såkalt rasehygiene. Loven ble i Norge ikke opphevet før i 1977.

Norge hadde ikke afrikanske slaver, men land og folk gjorde sitt for å la rasistiske fordommer gå ut over dem man hadde tilgjengelig, som samer, sigøynere, jøder og tatere. Eller andre som ikke passet inn i et helhvitt og protestantisk kristent samfunn.


Noen personlige erfaringer fra nyere tid

Jeg vokste opp som barn på 70-tallet. I løpet av oppveksten og frem til tiden som ung voksen var jeg vitne til store forandringer i den norske befolkningen, fra et nærmest rent etnisk norsk samfunn til starten på et multikulturelt land. Jeg vil her fortelle litt om dette, slik at de yngre generasjoner kan få et innblikk i hvordan det norske samfunn på dette området har endret seg i løpet av bare en generasjon. Dermed også hvordan det påvirker evnen og erfaringene som skal til for å bli "fargeblind", slik som man beskriver barnehagebarn i et multikulturelt fellesskap med barn fra nærmest alle verdenshjørner. Hvilken uvitende frihet de opplever!

Et etnisk norsk samfunn frem til 1990-tallet

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen på 70- og 80-tallet, var samtlige barn på hele skolen etnisk norske. Innvandring var nærmest et ukjent begrep. Da jeg gikk på videregående i siste halvdel av 80-tallet var det likedan. Jeg gikk aldri i klasse med noen som ikke var etnisk norske, og husker ikke en eneste rødruss eller blåruss som ikke var "norsk". Det andre året under min utdanning på høyskole/universitet skjedde det for første gang. I to fag gikk jeg i klasse med en ung mann som var adoptert fra Colombia. Han fremstod som like norsk som oss andre på alle måter, bortsett fra i utseende. Han kvalifiserte overhodet ikke til noe av det nye som vi unge på den tiden fikk høre fra høyreradikale krefter. "Norge for nordmenn". Vi ble bl.a. fortalt at innvandrere stjal jobbene våre. De ulike påstandene var basert på fremmedfrykt og dårlig skjult rasisme. Det tredje året gikk jeg i et av fagene på samme forelesninger som en ung dame som var andre generasjons innvandrer fra Pakistan.

Typisk etnisk norsk skoleklasse på 70- og 80-tallet
Helt frem til 80- og 90-tallet vokste norske barn og ungdommer opp i et mer eller mindre fullstendig etnisk norsk samfunn, både på skole, jobb og i fritiden. De fleste gikk gjennom både grunnskole og videregående skole uten å forholde seg til eller bli kjent med en eneste person som ikke var etnisk norsk.

Det eneste stedet jeg møtte ikke-norske mennesker utenom dette, var da jeg helt på slutten av 80-tallet ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I tillegg til det norske flertallet og noen få amerikanere, ble jeg kjent med både afrikanske, asiatiske og søramerikanske medlemmer. Kirken og de lokale menighetene var på mange måter velfungerende multikulturelle småsamfunn, der troen og fellesskapet bandt alle sammen til tross for ulikheter i rase, språk, kultur og bakgrunn.

En kort tid senere fikk jeg en deltidsjobb som aktivitetsleder for det lokale innvandrerkontoret. Sammen med miljøet i kirken gjorde dette at jeg fikk kontakt med mange flotte mennesker fra ulike steder i verden, hver med sin unike bakgrunn og bagasje, men alle med en ting felles: De hadde kommet til Norge på søken etter et nytt liv i et land med fred og lysere fremtidsutsikter.

I løpet av få år endret altså min hverdag seg fra en oppvekst i et nærmest 100 % etnisk norsk miljø, til å leve side om side med mennesker fra helt andre kulturer og folkeslag. I lys av dette og med Kirkens klare holdning om at vi alle er Guds likeverdige barn, ble det snart vanskelig å tolke de høyreradikales argumentasjon omkring innvandringsstopp som noe annet en gjenlevning fra den tradisjonelle norske rasismen fra 1800-tallet. Dens splittelse, frykt, utestengelse og selvhevdelse kunne vanskelig forenes med hverken mine møter med andre mennesker eller min tro.

10 øre på sirkus

På slutten av 1990-tallet snakket jeg med en eldre mann fra Mandal. Vi kom inn på endringene som hadde skjedd i det norske samfunnet de siste årene, og kom inn på temaet om innvandring, Han fortalte at da han var gutt hadde de fleste nordmenn aldri sett en afrikaner med sine egne øyne. Dermed vakte det stor oppmerksomhet da et sirkus en gang kom til byen. I tillegg til selve sirkusforestillingen, var det nemlig hengt opp plakater om at man kunne "se en neger" mot å betale 10 øre. Han var kledd i tradisjonelt stammetøy, og fremstod som både fremmed og litt skremmende. Den dagen var det mange i Mandal som fikk se en svart mann for første gang. Det var virkelig en beskrivelse av en annen tid, men altså innefor en manns levetid.

Forståelse av generasjonene før oss

Disse opplevelsene får stå som illustrasjoner på temaet. De som vokser opp i dag kan vanskelig se for seg at barn helt frem til 80- og 90-tallet nærmest ikke opplevde annet enn etnisk norske barn og voksne. Hvis vi skrur tiden enda lenger tilbake, vil det demre en forståelse for at det gjennom de siste generasjonene har skjedd store omveltninger der folk og samfunn gradvis har tilpasset seg en ny tid, med tilhørende endring i holdninger og fordommer for det ukjente og fremmede som ikke lenger er ukjent og fremmed. Var Norge et rasistisk samfunn så nylig som på 1980-tallet? Kanskje etter dagens standard og målestokk. Jeg husker at det på 80-tallet var vanlig med såkalte negervitser og jødevitser. Noen av disse var både groteske og innlysende rasistiske. Det underlige var at barn og ungdom lo av dem. Vitsene hadde et visst snev av tabu over seg, men opplevdes likevel som morsomme blant de etnisk norske.

Litt om n-ordet før og nå

I dag er det belastede ordet "neger" (negro er latinsk for svart) med berettigede grunner definert som rasistisk, og det skaper gjerne store reaksjoner blant de unge hvis noen bruker det for å beskrive en svart person. Var det dermed også rasistisk da Pippi Langstrømpe på 70-tallet snakket om sin far, "neger-kongen"? Eller da barna i norske klasserom til langt ut på 90-tallet sang av full hals på Lillebjørn Nilsens populære barnesang "Haba-haba"? Der går et av versene slik: "En liten negergutt, pakka sammen krutt, til en kjempe-kinaputt." Hvis vi som vokste opp på den tiden kjenner etter, var i utgangspunktet ordet neger kun ment som en betegnelse på en svart person. Likevel, samtidig er det vanskelig å si med hånden på hjertet at ordet ikke i tillegg inneholdt en viss porsjon av både nedlatenhet og fremmedgjøring. Det inneholdt kanskje også en avstandsmarkering som sa noe om at svarte mennesker ikke var som oss andre.


Svarte mormoner-kvinner

Rasisme blant mormonere?

Hvis vi ser historien gjennom vår tids målestokk, kan konklusjonen lett bli at nærmest enhver hvit person i både USA og Norge hadde rasistiske holdninger for bare en og to generasjoner siden. Likevel er det stor forskjell på holdningene i 1870 og 1970. Det er for den saks skyld også stor forskjell fra 1970 og for hvert tiår deretter. De fleste holdningene var innbakt i samfunnets og samtidens generelle oppfatninger og tradisjoner. Dette gjaldt ikke i større grad for mormonere (medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige) enn for andre kristne eller ikke-kristne. Snarere kan man si at holdningen blant mange i Jesu Kristi Kirke på flere områder var mer liberal og inkluderende enn hva man fant i mange andre kirkesamfunn.

En interessant observasjon er at en stor andel av mormonene som reiste til Utah på 1850-tallet og fremover var europeere, inkludert en rekke nordmenn og andre skandinavere. Disse ble medlem under kirkens første misjonærvirksomhet utenfor USA. Faktisk ble så mange skandinavere døpt inn i kirken på denne tiden, at det kun var den britiske misjonen som ga flere konvertitter. Vi ser dermed at også tradisjonelle europeiske fordommer mot mørkhudede raser, kanskje spesielt mot afrikanere, ble importert til Utah og kombinert med de eksisterende fordommer som vanlige amerikanere allerede hadde. Nordmenn, svensker, dansker, tyskere og ikke minst et stort antall engelskmenn med sin enorme kolonivirksomhet i bl.a. Afrika, bidro i stor grad til å videreføre et grunnsyn som sa at svartes lavere posisjon i samfunnet var naturlig. Folk flest reflekterte ikke mer over temaet enn å konstatere at "det er bare slik det er".

Hvis vi sammenligner holdningene blant nordmenn i samme tidsrom med det som beskrives i USA i essayet "Var mormonkirken rasistisk?", blir det urimelig å beskylde mormonkirken for å ha hatt mer rasistiske holdninger enn hvite amerikanere generelt, inkludert andre hvite kristne. Deres arv gjennom generasjonene ble heldigvis myknet opp på 1960-tallet, og det har ikke eksistert noen form for begrensninger for svarte medlemmer siden "Offisiell erklæring 2" ble kunngjort i 1978. Siden da har det ikke hersket tvil om kirkens omfavnelse av begrepet "alle er like for Gud" (2. Nephi 26:33), med nulltoleranse for nedsettende bemerkninger mot andre raser.


Kilder:
- SNL: Jødeparagrafen
- SNL: Samenes historie i Norge
- Wikipedia: Fornorskning av samer
- Antirasistisk senter: Undertrykking samer
- NRK: Sterke historier fra samer
- Den norske kirke beklager overfor taterne
- Staten beklager overfor taterne
- Gordon B. Hinckley on racial intolerance

Relaterte artikler:
Var mormonkirken rasistisk?
Mørk hud i Mormons bok

SKRIV UT

Webdesign, CMS og innhold copyright © 2001-2021 Kristus.no.