Var mormonkirken rasistisk?


Et essay om rasisme og hvitt herredømme i vestlige land og kristne kirker


Kritikere har forsøkt å stemple mormonere som rasister. Her ser vi nærmere på den historiske bakgrunnen som viser at både mormonere og andre hvite kristne i Amerika og Europa var preget av sin tids tradisjoner og fordommer mot både svarte og andre raser på 1800- og 1900-tallet.


Svarte medlemmer av mormonkirken i dag
De siste årene har det vært en klar økning av afroamerikanske og afrikanske medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Når vi ser tilbake på historien, er det lett å bli skuffet over hvordan gamle helter nå kan fremstå som både rasistiske og undertrykkende. Uten å se enkeltmenneskene i lys av den samtiden de levde i, kan det være vanskelig å forstå hvordan samfunnets tradisjoner preget deres tankemåte og evne til å bryte med holdninger og praksiser som vi i dag tar avstand fra.

La oss starte i vår egen tid, og slå fast at Jesu Kristi Kirke (mormonkirken) har en soleklar holdning i forhold til rasisme: "Ingen som kommer med nedsettende bemerkninger om noen av en annen rase kan betrakte seg selv som en sann disippel av Kristus. Han kan heller ikke betrakte seg selv som i harmoni med læren i Kristi kirke. [...] La ham gå foran Herren og be om tilgivelse, og ikke lenger være involvert i slikt." (President Gordon B. Hinckley, 2006.)

Menighetene i Jesu Kristi Kirke er multikulturelle. De norske menighetene har i tillegg til etniske nordmenn mange medlemmer som stammer fra andre deler av verden. Det finnes ingen begrensninger eller skille mellom mennesker i kirken basert på rase, nasjonalitet e.l., og Kirken er tydelig preget av prinsippet om at "alle er like for Gud" (Rom. 2:11, Gal. 3:28, 2. Nephi 26:33).

Historisk sett har det derimot ikke alltid vært slik. Fra 1850-tallet til 1978 ble ikke mannlige kirkemedlemmer av svart afrikansk avstamning ordinert til prestedømmet, og svarte menn eller kvinner kunne ikke delta i tempelbegavelser og beseglinger. Dette til tross for at noen svarte menn hadde blitt ordinert til prestedømmet de første årene av Kirkens eksistens, altså på Joseph Smiths tid. Det ble da også dokumentert at svarte deltok i tempelseremonier og dåp for de døde.


Sam og Amanda Chambers, svarte mormon-pionerer

Historisk bakgrunn og utvikling

Da Jesu Kristi Kirke ble organisert i 1830 var det store og markerte raseskiller i USA. Det var to millioner slaver i landet, noe som utgjorde omtrent 1/6 av USAs befolkning. Rasemessige forskjeller og fordommer var ikke bare utbredt, men en fastgrodd del av selve virkelighetsoppfatningen blant hvite amerikanere. Selv om det virker fremmed og urovekkende i dag, påvirket denne virkeligheten alle deler av menneskenes liv, inkludert deres tro og religion. Mange kristne kirker på den tiden var for eksempel segregert, altså med adskilte hvite og svarte menigheter. I USA snakker man fremdeles om svarte og hvite kirker, der miljøene og de religiøse uttrykksmåtene er ganske ulike. Mormonerne har aldri hatt segregerte menigheter som en generell retningslinje. Bildet over til høyre er av Samuel og Amanda Chambers, et svart ektepar som minnes blant kirkens trofaste og sterke pionerer på 1800-tallet.

I kirkens første år ble personer av enhver rase og etnisitet døpt og mottatt som fullverdige medlemmer, uten restriksjoner. Det finnes ingen pålitelige bevis for at noen svarte menn ble nektet prestedømmet så lenge Joseph Smith levde. I 1836 mottok f.eks. Elijah Abel det Melkisedekse prestedømmet av Joseph smith, og han ble ordinert til en eldste. Senere samme år ble han kalt og ordinert som en av de sytti i kirkens lederskap. Mot slutten av sitt liv var Kirkens grunnlegger Joseph Smith også åpenlys motstander av slaveri, og engasjerte seg politisk i at det måtte avskaffes. Dette skaffet ham og kirken mange farlige fiender. Det vakte også kraftige reaksjoner i samtiden at kirkens misjonærer forkynte evangeliet for og døpte svarte slaver. Tilhengere av slaveriet mente det skapte uro og ga slavene uønskede tanker og ideer om frihet. I staten Missouri var temaet omkring rase og opphevelse av slaveriet en vesentlig årsak til et radikalt vedtak fra myndighetene om at mormonerne måtte "fjernes" fra staten.


Generell rasisme blant hvite kristne i USA

En viktig historisk bakgrunn for å forstå hvorfor svarte i kirken fikk restriksjoner i sitt medlemsskap, er hvordan tilsvarende holdninger florerte blant hvite amerikanere på 1800-tallet. Rasistiske holdninger og fordommer var normen i hele samfunnet, ikke unntaket, også blant de kristne. Som eksempel oppstod det en kraftig splittelse hos både baptistene og metodistene på midten av 1800-tallet. Splittelsen dreide seg om synet på slaveriet. I sør støttet de hvite kristne slaveriet, mens de fleste i nord var skeptiske eller imot. Mange hengivne og velstående hvite kristne var også slaveeiere, inkludert en rekke predikanter. Til tross for uenighet om slaveriet, var metodistene i sør og nord derimot enige i at hvite og svarte måtte segregeres i adskilte menigheter. Det var en lang vei fra å være mot slaveri til å rokke ved fastgrodde tradisjoner om de hvites overlegenhet.

Holdningen til svarte og slaveri blant katolikkene i USA var ikke stort bedre. Både katolikker og katolske institusjoner var fremtredende slaveeiere på 1700- og 1800-tallet, og tvang slaver til å konvertere til katolisismen. På slutten av 1700-tallet utgjorde slaver som var eid av hvite katolikker eller katolske institusjoner en femtedel av den katolske kirkes medlemmer i Maryland. Her kan det også legges til at den katolske kirkes rolle og historie i kolonisering og undertrykkelse i Afrika var en del av katolikkenes arv og tradisjoner.

Ku Klux Klan og hvite kristne

Beryktede Ku Klux Klan var opprinnelig en protestantisk, rasistisk terroristorganisasjon som ble grunnlagt av sørstatsveteraner i 1865. Deres hovedformål var å skremme og terrorisere de nylig frigitte slavene. Denne opprinnelige organisasjonen ble oppløst i 1870, for deretter å oppstå igjen med en helt annen kraft 45 år senere.

Ku Klux Klan på kristent møte i USA
Fra et KKK-møte i en kristen kirke, med "Jesus saves" på veggbanneret. Bildet er antagelig tatt i Portland, Oregon på 1920-tallet. (Oregon Historical Society.)

Ved midnatt den 16. oktober 1915 klatret metodistpredikanten William Joseph Simmons og minst 15 andre menn opp på Stone Mountain i sørstaten Georgia. Der bygde de et alter, satte fyr på et kors, avla troskap til "The Invisible Empire" og kunngjorde gjenopplivningen av Ku Klux Klan. Under et provisorisk alter som glødet i flammene fra det brennende korset, la de et amerikansk flagg, et sverd og en Bibel. På begynnelsen av 1920-tallet hadde Ku Klux Klan anslagsvis 4–5 millioner medlemmer over hele USA, og hadde da infiltrert tusenvis av kirker med sine hatefulle, rasistiske læresetninger.

Ku Klux Klan i Utah?

Det ble også opprettet en avdeling av KKK i Utah av ikke-mormonere, men de fant ikke støtte hos hverken Jesu Kristi Kirkes ledelse eller dens medlemmer. I tillegg til motvilje mot rasistiske budskap og handlinger, ble KKK oppfattet som et hemmelig forbund, noe som gir dårlig gjenklang blant kirkens medlemmer. Mormons bok advarer nemlig sterkt mot dette i f.eks. Alma 37:31 og 2. Nephi 26:22. Kirkens misjonærer opplevde også å bli forfulgt av KKK på ulike steder i landet. Den lille Ku Klux Klan-enheten som utviklet seg i Utah ble dermed kortvarig, og bestod for det meste av anti-mormonere, anti-katolikker og hvite kristenrasister fra andre kirkesamfunn.


Mormonere og slaveriet

Vi ser altså at rasistiske fordommer og holdninger gjennomsyret og preget hele USA, blant alle hvite kristne kirkesamfunn og grupper. Motstandere av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige forsøker å fremstille kirkens restriksjoner for svarte medlemmer som noe unikt og spesielt for mormonere. Historiske observasjoner peker i virkeligheten mot at mormonerne var mer tolerante og inkluderende enn mange andre kristne. I kirkens tidlige historie i staten Missouri (der slaveri var tillatt), var en av hovedårsakene til den sterke forfølgelse og motstand som kirken opplevde nettopp at de var mot slaveriet. Myndighetene ønsket ikke at mormonere skulle ha stemmerett, av frykt for at de var mange nok til å påvirke lovene som tillot slavedrift.

Utah og slaveri

Etter Joseph Smiths død, da kirkens medlemmer vandret vestover i 1847 og bosatte seg i Saltsjødalen i vår tids Utah, er det dokumentert at medlemmer hadde brakt med seg tre svarte slaver. Disse ble registrert som "fargede tjenere". Enkelte av de titusener nye medlemmer som kom til Utah utover 1850-tallet hadde vært slaveeiere i stater der slaveri var tillatt. Noen hadde solgt eller frigitt sine slaver før de reiste vestover, mens andre brakte dem med seg. Dette skjedde samtidig som at også frie, svarte kirkemedlemmer kom til Utah og bosatte seg der. I følge folketellinger hadde Utah 26 svarte slaver i 1850, og 29 slaver av et folketall på over 40 000 i 1860. Dette tilsvarer omtrent 1 svart slave pr. 1 400 innbyggere. Historien forteller også om enkelte tilfeller av såkalte indianske tjenere, som et resultat av det vi i dag ville definert som slavehandel mellom de hvite og de lokale indianerstammene.

I 1851 debatterte kirkens ledere hva de skulle gjøre med de svarte slavene som ble brakt til Utah. Det var argumenter for og imot, med referanse til tro og tradisjoner, samt humanitære og praktiske forhold. Apostelen Orson Pratt ga i 1851 en dyptfølende tale der han uttalte seg mot slaveri generelt. Han sa blant annet: "Å binde afrikaneren i slaveri fordi han er forskjellig fra oss i farge, er nok til å få himmelens engler til å rødme."

Flertallet, under ledelse av Brigham Young, vedtok i 1852 en løsning som i praksis ville sikre at slaveriet for de svarte endte med denne generasjonen. Det ble nemlig satt krav om at de innflyttede slavenes barn og etterkommere ikke kunne holdes som slaver, men skulle bli frie borgere. Det ble også satt ulike krav til bl.a. human behandling og at både slavene og deres barn skulle ha tilgang til utdanning. Loven sa også at slaver skulle settes fri dersom deres eiere misbrukte dem eller ikke forsørget dem med tilstrekkelig mat, klær og husly. Dårlig behandling innebar både bøter og fengselsstraff for slaveeieren. I vedtaket ble ordet tjener benyttet i stedet for slave, noe som markerer en mildere form for slaveri enn den tradisjonelle oppfatning.

Bare 10 år senere ble slaveriet i hele USA uansett opphevet ved lov. I 1861 brøt nemlig den store borgerkrigen ut over spørsmålet om slaveriet, slik Joseph Smith hadde profetert om (L&P 87). Den 19. juni 1862 vedtok USAs kongress avskaffelse av slaveri i alle stater og territorier.

Senere i denne artikkelen skal vi se at lignende fordommer og holdninger til svarte og andre raser levde sterkt også i Norge i samme tidsperiode. I mangel på svarte mennesker og slaver lot nordmenn – både enkeltpersoner, stat og kirke – sine fordommer gå ut over de etniske gruppene som var tilgjengelige her til lands: Samer, tatere, sigøynere, jøder – samt de annerledestroende.


USA og Jesu Kristi Kirke i endring

I dag forstår vi ikke fullt ut hvorfor lederne i Jesu Kristi Kirke ikke fjernet restriksjonene for svarte medlemmer tidligere. Det er et kompleks tema som omfatter både sosiale, teologiske og historiske forhold. Det vi vet med sikkerhet, er at da afroamerikanerne begynte å organisere seg og kjempe for sine borgerrettigheter etter 2. verdenskrig, førte dette til at de amerikanske delstatene og kongressen på slutten av 60-tallet opphevet rasistiske lover, begrensninger, regler, praksiser og tradisjoner.

Offisiell erklæring

Samtidig med disse samfunnsendringene foregikk det en lenger parallell prosess i Kirken som i 1978 (ti år etter at den svarte borgerrettsaktivisten Martin Luther King jr. ble myrdet) førte til en formell erklæring av kirkens daværende president, Spencer W. Kimball. Kanskje det foregikk en åndelig vekkelse og kamp i landet i hele denne perioden, som forberedte og påvirket både privatpersoner, myndigheter og de kristne kirkene generelt? I Jesu Kristi Kirkes erklæring ble det høytidelig og klart kunngjort at alle begrensninger for de svarte i kirken var opphevet, og at svarte medlemmer ikke lenger hadde restriksjoner når det gjaldt hverken prestedømmet eller templets velsignelser. Dette skjedde etter en åpenbaring fra Herren som er beskrevet i Offisiell kunngjøring 2, og er kanonisert i boken Lære og pakter som hellig skrift.

Det finnes enkelte uttalelser fra de 12 apostler som var tilstede i felles bønn med Kimball da svaret fra Gud kom samlet til dem alle, og bekreftet for samtlige at restriksjonene for svarte medlemmer av kirken skulle oppheves. Gordon B. Hinckley, som den gang var en av de tolv, henviste flere ganger senere i livet til opplevelsen, og husket det slik:

"Det var en hellig og fredfull atmosfære i rommet. På meg virket det som om det ble åpnet en kanal mellom den himmelske trone og den knelende, bedende Guds profet som ble ledsaget av sine brødre... Ved Den hellige ånds kraft kjente hver enkelt i denne kretsen det samme... Ingen av oss som var tilstede ved denne anledningen, ble noen gang helt den samme igjen etter dette. Heller ikke har Kirken vært helt den samme".

Kort tid etter åpenbaringen holdt apostelen Bruce R. McConkie i 1978 en tale med tittelen "All are alike unto God", om at nytt lys og ny kunnskap hadde visket ut en tidligere "begrenset forståelse".


Lamanittene og mørk hud

Kritikere av kirken ønsker å fremstille kirken som rasistisk fordi Mormons bok forteller at Gud straffet lamanittene med "mørk hud" ("skin of blackness"). Enkelte skriftsteder i både Bibelen og Mormons bok ble tolket og forstått ut fra den samtiden som kirkens medlemmer levde i på 1800-tallet og til langt ut på 1900-tallet. For størst mulig og helhetlig innsikt i temaet om rasisme, anbefales det å lese artikkelen om Mormons bok og mørk hud.

Jane Elizabeth Manning James, svart mormon-pionerer

Kirken avviser tidligere teorier

BILDE: Jane Elizabeth Manning James var et tidlig afroamerikansk medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun bodde sammen med profeten Joseph Smith og hans familie en periode i Nauvoo, Illinois. (LDS Church History Library.)

I dag er Kirkens holdning klar når det gjelder fortidens begrensninger av svartes rettigheter i kirken, og avviser alle forsøk på tidligere teorier om hvorfor det var slik. Her er et sitat fra kirkens oppsummering:

"I 1852 bekjentgjorde president Brigham Young offentlig at menn av svart afrikansk avstamning ikke lenger kunne bli ordinert til prestedømmet, selv om svarte fortsatte å slutte seg til Kirken ved dåp og mottakelse av Den hellige ånds gave. Etter Brigham Youngs død, forbød senere Kirkens presidenter svarte å motta tempelbegavelsen eller å bli viet i tempelet. Etter hvert fremmet ledere og medlemmer i Kirken mange teorier for å forklare restriksjonene på prestedømmet og tempelordinansene. Ingen av disse forklaringene er i dag godtatt som Kirkens offisielle lære."

Profeten advarer mot rasisme i vår tid

På kirkens generalkonferanse i april 2006 kom kirkens daværende president Gordon B. Hinckley med følgende tydelige uttalelse angående rasistisk oppførsel og holdninger:

"Det virket på meg som at vi alle gledet oss over åpenbaringen fra 1978 gitt av president Kimball. Jeg var der i templet den gangen det skjedde. Det var ingen tvil i mitt eller mine medarbeideres sinn om at det som ble åpenbart var Herrens sinn og vilje. Nå blir jeg fortalt at det noen ganger blir hørt nedverdigende bemerkninger om rase blant oss.

Jeg minner dere om at ingen som kommer med nedsettende bemerkninger om noen av en annen rase kan betrakte seg selv som en sann disippel av Kristus. Han kan heller ikke betrakte seg selv som i harmoni med læren i Kristi kirke.

Hvordan kan noen som bærer Det melkisedekske prestedømme arrogant anta at han er kvalifisert for prestedømmet, mens en annen som lever et rettferdig liv, men hvis hud har en annen farge, ikke er kvalifisert? La oss alle erkjenne at hver og en av oss er en sønn eller datter av vår Fader i himmelen, som elsker alle sine barn. Det er ikke rom for rasehat blant presteskapet i denne kirken. Hvis noen innenfor rekkevidden av min stemme er tilbøyelig til å tro dette, så la ham gå foran Herren og be om tilgivelse, og ikke lenger være involvert i slikt."


Rasisme i Norge på 1800- og 1900-tallet

Kritikere har forsøkt å fremstille mormonkirkens fortid som rasistisk. Som norsk forfatter av denne artikkelen faller det naturlig å vende blikket innover og se på mitt eget lands og folks historie. Det er lett å kritisere USAs historie med slaveri og et lovverk gjennomsyret av rasisme. Mange nordmenn blir likevel overrasket når de ser nærmere på Norges historie relatert til rasisme, fordommer og undertrykkelse. I motsetning til i vikingtiden har det ikke vært slaveri i Norge i moderne tid, men rasistiske holdninger som minner om nazismens rasepolitikk om rasehygiene m.m. var likevel overraskende etablert i det norske folks bevissthet helt frem til moderne tid.

For å få et norsk, historisk perspektiv på temaet om mormonkirken og det vi i dag vil definere som rasistiske holdninger, vennligst les om norske fordommer overfor andre raser og folk i samme tidsrom i en egen artikkel om rasisme i Norge på 1800- og 1900-tallet.


Var mormonkirken rasistisk?

Sett fra vår tid fantes det intoleranse og rasisme blant både mormonerne og de andre kristne kirkesamfunnene i USA og vestlige land generelt på 1800- og 1900-tallet, inkludert i Norge. I lys av de forhold som er beskrevet i denne artikkelen, gir det en viss historisk og sosiologisk forståelse av hvordan det var mulig å finne en balansegang mellom rasistiske fordommer og evangelies budskap om at alle mennesker er like for Gud. Vi er alle preget av den tiden vi lever i og de holdninger og meninger som samfunnet har definert som riktige, sanne eller akseptable. Det gjelder både Norge og andre land.

Vi er alle preget av vår samtids tradisjoner

Det er vanskelig å mene at mennesker med kristen tro skal være upåvirket av samfunnet rundt seg, eller av sin oppvekst og oppdragelse. Det man derimot kan forvente, er at gode kristne mennesker kan skille mellom ondskap og godhet. Det er mulig å se for seg at en oppriktig kristen mann i USA på 1800-tallet kunne oppleve det som at slaveriet var en del av den verden han hadde vokst opp med, og generasjonene før ham. Samtidig må man kunne forlange at denne mannen i lys av sin kristne tro satt som krav at slavene ble behandlet med respekt og at de ble tatt godt vare på. For noen kristne, spesielt i nordstatene der man ikke opplevde slaveriet på nært hold, vokste stadig holdningene om at slaveriet burde avskaffes. Joseph Smith var på 1840-tallet en åpen motstander av slaveriet, og mente det måtte avskaffes. Han så dette i lys av evangeliet, inkl. følgende sitat fra Mormons bok:

"(Herren) viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne. Og han husker hedningene, og alle er like for Gud, både jøde og hedning." (2. Nephi 26:33)

Jesu Kristi Kirke ble gjenopprettet i den nordøstlige delen av USA, i et samfunn bestående av nordvest-europeiske emmigranter med en luthersk/protestantisk kristen bakgrunn. Medlemmene av kirken var et utvalg av disse, altså det vi kan kalle for "hvite kristne". Innslaget av fargede var i kirkens første år dermed svært liten. Den dag i dag består befolkningen i sammenlignbare stater i nord og midtvesten av 1 % afroamerikanere, mot 30 % i enkelte sørstater.

Gode mennesker under andre samfunnsforhold

På tilsvarende måte som både mormonere og andre hvite kristne i USA, ble påvirket av sin oppvekst, oppdragelse og den etablerte tradisjon i samfunnet, kan vi anta at det samme gjaldt hvordan selverklærte kristne mennesker i Norge behandlet samer, tatere eller andre som led fordi nordmenns rasistiske holdninger førte til undertrykkelse og nedverdigelse. Dette unnskylder i seg selv ikke hverken maktmisbruk eller rasisme, men man alle mennesker fortjener å bli forstått i lys av deres erfaringer og miljø. Noen oppførte seg som gode medmennesker innenfor de sosiale rammer og tradisjoner de ble oppdradd og levde under, mens andre ikke gjorde det. Påstander om at det fantes "snille slaveeiere" virker for de fleste absurd og støtende i vår tid, men kan likevel være verdt en viss refleksjon og ettertanke.

På samme måte som med mormonere og andre kristne i USA, vil man historisk også i Norge se forskjell på dem som utnyttet og misbrukte sin maktposisjon, og dem som på tvers av samfunnets fordommer og tradisjoner viste respekt og var gode medmennesker også mot dem som samtiden definerte som lavere på rangstigen. Ja, de var delvis fanget i tradisjonenes begrunnelser for hvorfor ting var som de var, men viste likevel alle hjelpsomhet og menneskeverd tolket ut fra sin samtid.

I alle vestlige land har det vært en lang prosess frem mot lovverk og samfunn som i størst mulig grad sikrer ulike raser, kulturer og religioner de samme rettigheter. Sett fra vårt ståsted i vår tid ville vi nå definert nærmest alle hvite europeere og amerikanere som mer eller mindre rasistiske, ikke bare på 1800-tallet, men også i store deler av 1900-tallet. Dette hadde inkludert mange av dem som i sin samtid ble regnet som både liberale og svært tolerante i spørsmålet om andre raser. Overfor Gud vil hvert enkelt menneske bli vurdert ut fra hvilken side av vektskålen de havnet, om de gjorde godt eller ondt mot de menneskene som samfunnet tillot undertrykkelse av. Behandlet de dem med respekt og godhet under de forutsetninger som var definert, eller med respektløshet og ondskap? Som på alle områder i livet var det her trolig store individuelle forskjeller, både blant mormonere, andre kristne og ikke-troende.


Mormonere og svarte i dag

Til tross for at også Jesu Kristi Kirkes ulike ledere ble preget av oppvekst, oppdragelse, miljø og samfunnets holdninger og tradisjoner, bekrefter historien at kirken og dens medlemmer som gruppe ikke var ondsinnede mot svarte eller andre raser. Vi ser også at de sammenlignet med flere andre kristne kirkesamfunn i USA var tydelig mer tolerante og liberale i rasespørsmål.

Det blir stadig flere svarte mormonere

Den aller viktigste kunnskap vi trenger er den soleklare holdningen mot rasisme og rasebetinget intoleranse som Kirken har i dag. Det er slått fast en gang for alle at de teoriene som enkelte kirkeledere etter 1850 forsøkte å legge frem for å rettferdiggjøre restriksjoner for svarte medlemmer IKKE er kirkens lære. Vi konstaterer også at kirken er i vekst i flere afrikanske land.

På kirkens offisielle nettsted finner vi følgende uttalelse under emnet "Rase og prestedømmet":

"Kirken i dag tar avstand fra teorier som tidligere har blitt fremsatt om at svart hud er et tegn på guddommelig unåde eller forbannelse, eller at den gjenspeiler urettferdige handlinger i et førjordisk liv, at ekteskap mellom forskjellige raser er en synd, eller at svarte eller personer av enhver annen rase eller etnisk bakgrunn, på noe som helst vis er mindreverdige. Kirkens ledere i dag fordømmer utvetydig all rasisme, både før og nå, i en hvilken som helst form. Siden den dagen i 1978 har Kirken sett fremover [...] Antall medlemmer av Kirken av afrikansk avstamning nå oppe i flere hundre tusen."

Helt til slutt kan vi også reflektere over at selv den høyt aktede apostelen Paulus i det nye testamentet uttalte at kvinner skal underkaste seg sine menn, og både dekke seg til og tie i menigheten (1. Kor. 14:33-35). I dag reagerer vi på dette, men innser at det var en uttalelse basert på kultur, og ikke Herrens vilje. For ja, Paulus var selvsagt også preget av sin samtid og samfunnets tradisjoner. Av samme grunn fordømte han heller ikke slaveri, men skrev bl.a. følgende: "Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte." (Ef. 6:5). Jesus henviste selv til slaver uten å ta opp fordømmelse av slaveriet. Selv han som var fullkommen med all sin medlidenhet, kjærlighet og guddommelighet, levde som menneske i en annen tid enn oss.

Vi må aldri glemme at vi alle både ønsker og fortjener å bli tolket og forstått ut fra den samtiden, de erfaringer og de forhold som former og preger oss i vår tildelte tid på jorden. Det gjelder også Jesu Kristi Kirkes historie.


Kilder:
- Kirken: Rase og prestedømmet
- Gordon B. Hinckley on racial intolerance
- Time: Christianity and white supremacy
- Christians and the Ku Klux Klan
- Ku Klux Klan in Utah
- Using the Bible to justify slavery
- The Atlantic: White christian America
- Black latter-day-saints
- Kirken: Slavery and abolition
- History: Civil rights movement
- Did church members own slaves?
- Utah Humanities: Slavery in early Utah
- African Americans in the Church
- FAIR: Mormonism and racial issues
- Struggling with the History of Race and the Priesthood
- Century of Black Mormons

Relaterte artikler:
Mørk hud som forbannelse?
Rasisme i Norge vs USA

SKRIV UT

Webdesign, CMS og innhold copyright © 2001-2021 Kristus.no.